Året som har gått siden sist...

Det har hvert stille... Veldig stille, og jeg må si at det ikke kom som en overraskelse. Men et innlegg i året er ikke så gæli det heller? *ler*

Jeg har laget ting selv om det ikke vises her, og jeg har helt ærlig hatt et slitsomt år.
Med kronisk sykdom som tapper meg for krefter og gir meg mye verk i hele kroppen, så har jeg bare ikke klart å tenke på noe blogg og innlegg her og der. Da er det heller viktigere å være der for barna etter beste evne, og drive med ting en får påfyll av. Dette vet jeg det er mange som sliter med og kjenner seg igjen i, så det er ikke noe sjeldent.

Uansett så er revmatisme noe dritt, alle som har en type av det har forskjellige opplevelser og tålegrenser. Jeg har levd årene etter at jeg fikk diagnosen med en holdning om at det går over, jeg klarer det jeg vil, alt jeg vil være med på skal jeg være med på. Sykdommen eksisterer ikke i min kropp, jeg skal klare alt som kreves av meg!

Men sånn har det ikke gått. Siden minstemann ble til har det gått i nedoverbakke. Trening, som skal være min beste medisin har blitt til en slags fiende. Og DET er forferdelig! Her i bygda har vi tilbud som bodypump, spinning og basisball og noen ganger aerobic. Jeg vil gå på alt! Men når den treningen som fikk meg til å føle meg bedre den ene gangen gjør at jeg ikke kan fungere på 2 uker etter gang nr 2, da blir du skuffet og lei. Og når du i tillegg går på den samme smellen igjen og igjen, for du VIL! Du vil få det til, det skal jo hjelpe!

Å gå en vanlig tur er heller ikke bare bare. Jeg må konstant gå i spenn, for hvis jeg glemmer av hvordan jeg fører føttene, snur meg, bøyer meg, hva som helst; så skal jeg love deg at jeg får en smell. Da kjennes det som om nervene går i vranglås og alt blir svart og den smerten som kommer!!! Åh fysj den smerten!

Når en i tillegg får plagsomme bivirkninger av alle medisinene som jeg har prøvd også, da går motet utav meg. Og hvis det er en medisin jeg ikke får bivirkning av, så skal jeg love deg at den ikke tar bort smertene. Altså uten effekt...

Det som hjelper er fysioterapi. Da får jeg noen dager som er lettere og jeg får mindre fatique (trøtthet). Men smertene kommer tilbake etter 2-3 dager, og fatiquen kommer også samtidig.

Det å gå rundt å føle at du ikke er tilstede i ditt eget liv pga du er så trøtt av smerter ingen kan se, det er så slitende!
Så mye jeg må si nei til, eller avlyse fordi jeg ikke har overskudd, og jeg er bare 28år! Da SKAL en ha overskudd!
Å sove lenge føles godt der og da, men trøttheten er den samme om jeg sover i 6 timer eller i 10 timer.

Livet med kronisk sykdom har overtaket nå. Det er sykdommen som bestemmer nå, og det eneste jeg kan gjøre er å prøve forskjellige treningsformer og piller, for å håpe at dagen kan bli bra.
Treningen som gjelder nå er yoga, på youtube. Der er det masse bra trenigsprogrammer en kan følge, og har du en dårlig dag, kan du trene hjemme, så andre slipper å se hvordan hverdagen din egentlig er.

Heldige meg fikk gåstaver av pappa igår. De gleder jeg meg til å prøve, fordi de skal hjelpe på å få mer bevegilighet i overkroppen, slik at det tar lenger tid, og heller forhåpentligvis aldi, til at leddene blir avstivet og omdannet til brusk, samtidig som jeg har noe å gripe tak i hvis det går i svart når smartene kommer.

Dette ble et innlegg om hvordan året har hvert, og hvordan hverdagen er. Men det er sannheten, og har du det på samme måte, så vet du at du ikke er alene, og jeg vet at det er flere av oss der ute.

En kan ikke bare legge seg å grine, en tar på seg et smil og velger å ikke snakke om det. Nå har jeg skrevet om det, men det er ikke noe jeg går å snakker om. Jeg vil fokusere på det positive, at jeg har en fantastisk mann og to nydelige gutter som jeg elsker så utrolig mye! Jeg har venner, familie, hus, bil og mat på bordet, og jeg KAN trene, jeg vet bare ALDRI hvordan kroppen reagerer på det den timen eller den dagen. Planlegging nytter ikke, en må bare gjøre så godt en kan.

Takk for at jeg fikk en utblåsning! Det trengtes! Ønsker dere alle en fin dag.

Smil fra Therese

Hoppedress

Vi var heldige som fikk et nytt familiemedlem i mai. Ei lita jente, og guttene synes det er stas å ha fått ett nytt søskenbarn. Og når det skulle komme et nytt under til verden, så måtte det jo lages en gave.

Foreldrene fikk selv velge hva de ønsket seg, og det sto mellom to plagg. Uglegenser og hoppedress.
Som tobarnsmor tenkte jeg praktisk, og fant  ut at hoppedressen var mest nyttig. Da har en et heldekkende plagg, og en kan bruke den en stund gjennom hele året i landet Norge.

I oppskriften skal en ha hette på. Selv synes jeg at hette på barneklær opp til 2-3års alder er veldig upraktisk. Det er greit nok når plagget er tynt, men når det er snakk om strikkede plagg.... Neitakk... Så den utelot jeg av den enkle grunn. Og for at de skal ha mest mulig bruk av dressen, laget jeg den i str 2år, med litt ekstra lengde i armer og bein. (På far-siden så er de litt lange ;-) )

Mønsteret er i boken "STRIKK til småfolk" fra Aller Forlag. Garnet er Sandnes Garn - Sisu, dobbel tråd. Strikket på pinne nr. 3,5 og 4. Fargene er nydelig gammelrosa og grå.
Det eneste jeg har å utsette på, er at det grå garnet har felter der det kommer helt svarte eller helt hvite "dotter" med ull. Noe av det gikk greit å fjerne med å pille det ut, men en del av det ble igjen fordi det var så lange parti. Ellers så er jeg fornøyd med dressen, og det var et prosjekt jeg fikk lært litt nye teknikker på. Det er jo alltid gøy!

Ha en fortsatt fin dag <3

~Therese~

Moskus - mer enn bare et fjelldyr

For en tid tilbake bestilte jeg 1kg rå moskusfiber fra Grønland. Der er det så mange av de, at det drives jakt på dem. Du kan lese mer om dyret her, for jeg vil skrive litt om fiberen, som kalles qiviut.

Hvis jeg husker det rett, så var det ei i spinnegruppa vi har på Bryne, som snakket om at moskusfiberen var så fantastisk deilig. Utrolig myk, isolerende og nydelig i den naturlige fargen. Dette gjorde meg nysjerrig på fiberen; hvordan er den å spinne, hvilke egenskaper har den? Hvordan er den i plagg?
Det viste seg at det er kostbart, først og fremst. 1kg rå fiber kostet da 1095,00 Danske kroner. Nå er det litt mer. En strikket jakke i Canada koster opp mot 900CAD,et skjerf kan koste opp mot 300USD. Men de varer lenge, hvis du tar godt vare på dem. Det er også mulig å bestille fra Canada og Alaska, der drives det moskusfarmer, du kan lese om en av dem her, Musk Ox Farm, Palmer, Alaska.

Så skal en jo spinne dette før en strikker et plagg av det.

Fiberen er veldig fin, den ligger mellom 10-20 Micron. (Micron er tykkelsen på ett fiber/ull/hår). Qiviut filter ikke, og tåler høye temperaturer. Så hvis en søler på plagget en har trenger en ikke vær redd for å vakse det på 60 grader, det holder fortsatt fasongen! Fargen er en nydelig grå/brun-tone, noe jeg liker veldig godt, da jeg er meget glad i naturlige fargenyanser.
Hvis en likevel vil farge denne fiberen, så er det også mulig. Men for meg er ikke det et alternativ, fargen skal være som den er.

Qiviut er også så myk og glatt, at det ikke er nødvendig med noe kardig før en starter spinningen. Det er lett å jevne ut de "ulldottene" som er med hendene under spinning. Når jeg spinner, synes jeg en del av sjarmen er at det er litt bumper i tråden, det gir det mer personlighet, noe ekstra.

Nylig spant jeg 50gram av dette. Men denne gangen valgte jeg faktisk å karde det lett, for jeg ville ha litt glitter i det, og blandet inn litt stellina som er å få kjøpt hos blant annet spinnvilt, en hyggelig og seviceinnstilt spinnebutikk i Lillehammer.

Av det ferdige garnet, strikket jeg en hals i et møsnter jeg fant på ravelry: Buckhorn Cowl. Totalt veier den 28gram og strikket på pinne 3,5. Det vil si at jeg har en del igjen av nøstet, hva det skal bli, får en vente å se, må finne noe fint jeg vil lage først.

Det var ikke så lett å få fram glitteret, men jeg håper du får en ide om hvordan det ser ut, og hvor myk og lett den faktisk er.

Håper du får en fortsatt fin dag

~Therese~

La barna delta

Jeg jobber som avløser. Hovedsaklig annenhver helg. Det er slaktegris og sauer på gården, noe jeg trives godt med. Det er heldigvis ikke en gård med så mange dyr at det blir vanskelig å holde oversikten. Der en kan være sikker på at en har sett alle dyrene til hvert stell.

Om morgenen når jeg skal i grishuset er jeg heldig å ha en svigermor som bor nære, så hun passer de to guttene våre. (Mannen min har også jobbehelg samtidig, som melkebilsjåfør). Men på kveldstellet, da er guttaboys med, de er 5 og 2år gamle.

Storebror er flink med å inkludere lillebror i arbeidet.

Og når de først er med, skal de lære litt også. Eldstemann er veldig ivrig på å få lov til å fôre sauene med silo. Så det er han som stort sett kjører grabben med silo til sauene, og fordeler det slik at alle får. Yngstemann er mest opptatt med å smake på kraftfôret og kose med sauene. Det er også viktig.

De lærer av å være med, de koser seg og får mestringsfølelse når de klarer å gjøre noe. De får dritt på hendene og klærne, det gjør godt med bakterier. De lærer hvor maten kommer fra; både mannen min og jeg forteller dem hvorfor vi har gårder med dyr, og hvorfor et er viktig å ta godt vare på dem. De forstår hvor ulla, som jeg spinner garn av kommer fra. De lærer så mye!

La barna bli med, selv om det tar litt lenger tid når de skal lære. Men det tok tid når du også skulle lære. Vis dem tålmodighet, de lærer tross alt masse.

Kos er viktig både for liten og stor

En som tar jobben sin alvorlig, og sørger for at alle får.

Og best av alt; dere får kvalitetstid sammen.